Tre avdelinger bestilte rør av tre forskjellige grunner
Kjøpsforespørselen så normal ut til å begynne med.
Flere karbonstålrørstørrelser.
En leveringsdestinasjon.
En forespurt tilbudsdato.
Ingenting tydet på at bestillingen skulle bli komplisert.
Så fant den første telefonkonferansen sted.
Det var da alle innså at prosjektet egentlig ikke var ett prosjekt.
Vedlikeholdsavdelingen trengte erstatningsrør til en eksisterende produksjonslinje.
Ingeniøravdelingen forberedte en utvidelse av anlegget.
Verktøyteamet oppgraderte støttesystemer i en annen del av anlegget.
Alle tre kravene var slått sammen til en enkelt forespørsel.
Rørstørrelsene overlappet hverandre.
Det gjorde ikke timeplanene.
En gruppe ønsket levering innen to uker.
En annen ville ikke trenge materiale på flere måneder.
Den tredje ventet fortsatt på endelig godkjenning.
Først antok alle at ordren kunne gå videre sammen.
De neste møtene viste det motsatte.
Det begynte å dukke opp spørsmål som ikke hadde noe med rørdimensjoner å gjøre.
Skal forsendelsen deles?
Bør sertifikater skilles etter avdeling?
Hvem ville motta materialet når det kom?
Karbonstålrørspesifikasjonen endret seg knapt under diskusjonen.
Leveringsplanen endret seg gjentatte ganger.
På et tidspunkt kom et revidert regneark med forskjellige fargefaner for hver avdeling.
Noen spøkte med at regnearket nå hadde mer organisering enn selve prosjektet.
Ingen kranglet.
Etter hvert ble bestillingen delt opp i separate leveranser.
Pipen forble akkurat som den hadde vært i begynnelsen.
Det som endret seg var hvordan prosjektteamet bestemte seg for å administrere det.
Når vi ser tilbake gjennom e-posthistorikken, handlet de fleste meldingene ikke om materialkvaliteter eller veggtykkelse.
De handlet om koordinering.
Stålet var lett.
Å få tre avdelinger til å bli enige om en tidsplan var den vanskelige delen.
